Mange av kroppsfunksjonene våre blir automatisk regulert av det perifere nervesystem. Det er dette vi kaller reflekser. Når du utsettes for sterkt lys og iris i øynene kontraheres slik at pupillene blir mindre, eller når du går og beina flyttes frem og tilbake, så er det reflekser som styrer dette.
Det som kjennetegner refleksene, er at vår bevissthet ikke er involvert. En ting er at dette sparer oss (altså sentralnervesystemet) for ekstra arbeid, en annen stor fordel er hastighet. Kroppen reagerer raskt og automatisk i spesielle situasjoner.
Refleksene, eller refleksbuen (fig. 21), består av:
- sanseceller (reseptorer) perifert i kroppen som mottar stimuli fra omgivelsene eller vevet
- sensoriske nerver som leder impulser inn til sentralnervesystemet, ofte ryggmargen
- omkopling mellom sensoriske og motoriske nerver i sentralnervesystemet, i form av én eller noen få synapser
- motoriske nerver ut fra ryggmargen, med synapser til motoriske enheter (muskler)
Vi kjenner til mange av refleksene våre, fordi vi erfarer responsen av refleksen. Men enda flere pågår til enhver tid uten at vi kjenner noe til dem. Dette gjelder særlig reflekser i mageregionen, for eksempel bevegelse av tarmen og sekresjon av hormoner etc. Reflekser kan i tillegg til å være medfødte, også være tillært eller innøvd. Dette skjer for eksempel når du lærer å sykle. Et klassisk eksempel på en refleks er patella-refleksen, der man slår med en hammer like under patella (kneskålen) og foten spretter frem. Både i musklene og i senene ligger det strekkreseptorer – sanseceller som reagerer på strekk. Når disse strekkes, sendes det sensoriske signaler til ryggmargen som, via synapsen med motoriske nerver, sender impulser som gir kontraksjon av quadricepsmusklene. Samtidig hviler muskler på undersiden av låret. Konsekvensen av en slik refleks er at foten strekkes ut. Med andre ord er denne refleksens fysiologiske funksjon å bidra til at kroppen holder seg oppreist og at man ikke siger sammen.
Fig.21 Refleksbuen